Jeg går nesten kappgang tvers over torget i Drammen i retning elva og Ypsilon, og har melkesyre i armene etter å ha båret på en fryktelig tung bag med banglating. Småsvett på ryggen som bærer på fk-sekken. I den har jeg =Oslo fra gårsdagen, da jeg så alle de narkomane sitte på plenen bak Oslo S og fortalte banglajentene at, ja, vi har narkomane i Norge også. Nå sitter de, banglajentene altså, i bilen på vei til neste post på programmet. Jeg blei nesten overfalt da jeg møtte de nylig ankomne på kontoret, og det føles så fint at alle er her. Ja, jeg er verdens flinkeste til aldri å komme til poenget, men nå kommer jeg til det, nemlig jordbær.
Jeg tripper altså avgåde over brosteinene og får øye på jordbærkurvene som lyser rødt fra torgselgerne, jeg tar en titt. De er belgiske, stygge og skjoldete, og koster 30 kroner hos den første jeg kommer til. Mannen som selger dem vil gjerne at jeg skal ta en kurv, og begynner faktisk å ta fram en plastpose, men nei, jeg går videre, til dama med hijab. Han sier halvhøyt til meg i det jeg snur meg for å gå at, “hu der borte selger dem for 70 kroner!” Jeg bare fortsetter å gå. Jeg kjenner henne igjen, hijabdama, hun står der hver dag. Jeg har helt sikkert kjøpt jordbær hos henne før, og hun selger attpåtil de samme belgiske for 25 kroner. Jeg ser at hun har noen som er norske også, men prisen står ikke på plakaten. Dermed blir skeptiske meg mistenksom.. Og joda, mannen hadde rett: 70 kroner. Jeg sier det, kanskje litt for høyt, “70 kroner???! Tuller du?”
Så nå sitter jeg på Papirbredden med utsikt over ei elv prikkete av regndråpene som faller, men her inne er det varmt nok, og jeg har kaffe, Maia Hirasawa på Spotify .. og en kurv nesten uspiselige belgiske jordbær til 25 kroner.
