Savn.

You’re free to fly.

26. september 2009 var en skjebnesvanger dag. Den dagen mista jeg plutselig den lille fyren som jeg var og er så fryktelig glad i, han som jeg aldri har veksla et ord med men som har vært der uansett hva som har skjedd. Da jeg fikk telefonen i handa på jobb og hørte mamma spørre om det var et sted vi kunne snakke i fred, raste verden min sammen. Han var borte.

Jeg har grått og grått og grått, jeg har stirra i taket, jeg har sett ut vinduet. Alt i huset hjemme kunne knyttes til han. Nå skal han aldri komme logrende og møte meg i døra mer, aldri komme og sette seg på fanget mitt, jeg skal aldri gå tur til Flausa med han mer, aldri ligge inntil han og stryke han over pelsen. Jeg kan bare ikke fatte det. Det føles som om noen lurer meg, som om dette bare er en film.

Jeg føler meg så tom. Så full av ingenting. Jeg aner ikke hva jeg skal fylle denne tomheten med.. Han var så utrolig viktig for meg, og jeg håper at jeg var viktig for han også. Nå er det noe som mangler. Prins, vakre Prins.

Alle de gode øyeblikkene skal jeg pakke pent inn med sløyfe på og aldri, aldri glemme. Og jeg håper jeg skal få se han igjen. En dag. Nå tror jeg at han er med meg uansett hvor jeg går og står – det er bare kroppen som har reist fra oss, ikke Prins. Jeg er så fryktelig, inderlig glad i deg.

(Finner ingen overskrift)

Han må stå det over. Han må.

Hjertesmerte.

Dialog om en lampeskjerm og en blødende tå.

Prins: Du, Heidi..

Heidi: Ja?

Prins: Jeg liker ikke denne her .. den .. dingsen.

Heidi: Lampeskjermen?

Prins: Ja. Den gjør at jeg dulter borti alt! Og nå kan jeg ikke vaske meg heller. Ta den av meg, vær så snill..

Heidi: Nei, det er på en måte litt av hensikten, det. Du vasker deg nemlig litt for ofte på forpotene. Derfor måtte jeg ta deg med til dyrlegen i dag.. Han gav deg masse sovemedisin sånn at du ikke skulle merke noe, og så opererte han tåa di.

Prins: Au. Det blør, jo..

Heidi: Ja, det skal visst blø litt i følge dyrlegen. Du skulle sett all den gugga han skviste ut av den lille kulen du hadde på tåa di.. Den var veldig betent. Ikke rart du halta!

Prins: Så.. Hele greia er min feil?

Heidi: Jeg har bare én ting å si til deg: slutt å sleike deg på forpotene. Du hadde jo et helvetes styr en gang for en stund siden også. Da prøvde vi å få deg til å gå med sokk, men den bare tok du av igjen.

Prins: Jeg visste ikke at det var så farlig å vaske potene sine. Men jeg får spesielt lyst til det hvis jeg har vondt. Denne gangen gjorde det kjempevondt..

Heidi: Ja. Trikset er å stå imot trangen til å sleike der det gjør vondt. Men jeg skjønner at det er vanskelig, så derfor må du nesten ha på denne dingsen inntil videre. Det er jo bare til ditt eget beste.

Prins: Ok, da.. Jeg var ganske furten på deg istad da du tredde den over hodet på meg. Jeg hater virkelig å gå med den.. Men må man, så må man. Uansett hvor komplett umulig det er å finne en behagelig liggestilling.

Heidi: Flink gutt. Det blir mamma og pappa som må sørge for å få i deg antibiotika og smertestillende hver dag. For til helga har jeg flytta..

Prins: Oi. Er det derfor alle eskene står i gangen.. Men du må love å komme hjem ofte. Jeg kommer til å glemme at du har sagt det til meg, og gå og se etter deg på rommet ditt. Takk for at du fulgte meg til dyrlegen og passa på meg da jeg fikk sprøyta med sovegreier i. Jeg syns det er så skummelt hos dyrlegen.

Heidi: Ja, jeg veit.. Jeg skal jo alltid passe på deg, vettu.

Jeg kommer til å savne han sånn når jeg flytter..

Om min 77 år gamle bestevenn.

Han ser på meg med bedende valpeøyne (han greier fortsatt trikset sjøl om han snart er 10 år) når jeg står og lager meg knekkebrød med ost (stikkord: ost), han kommer bort til meg når jeg sitter i sofaen og snur seg med snuta andre veien så jeg skal klø han der halen sitter fast og han er helt umulig å jogge med fordi han er så inni huleste heiteste treig. Han har en ånde som kunne holdt uvedkommende på avstand om han visste å utnytte det (men han er ingen glefsende vakthund), og han røyter i perioder så mye at jeg kan finne nok “ull” til en liten genser i kriker og kroker av huset. Mamma er altfor snill med han og gir han tomme leverposteibokser rett fra frokostbordet. Jeg er ikke så fan av sånn “snillisme”, men mamma parerer alltid protestene mine med at, “han skal jo ikke bli statsminister!”

Jeg tror han opplever familien vår som en flokk. Pappa er definitivt lederen, og Prins blir masete og urolig hvis pappa ikke er hjemme (eller bare er på butikken en tur). Så kommer kanskje mamma, eller så er vi to på samme “nivå”. Jeg er ikke helt sikker, for mamma skjemmer han jo mer bort enn meg. Men lillesøstra mi tror jeg at han regner som den som er mest på nivå med han – henne får han nemlig sleike i ansiktet.

Åtte måneder i Bangladesh uten Prins fikk meg til å skjønne hvor mye jeg savner å ikke ha han (og hans stinkende ånde) rundt meg. Han er nesten som en katt.. Tasser stille rundt i huset og gjør ikke så mye av seg. Prins er ofte å finne under bordet når noen spiser – jeg pleier å kalle han “støvsugeren” – og ellers liggende ved ytterdører der det kommer kjølig luft inn. Men det er disse små tingene han gjør.. Hvis jeg setter meg ned på gulvet med beina i kors kommer han og enten “setter seg på fanget” eller legger seg i fanget mitt. Hvis jeg er borte lengre enn en dag eller to pleier han å gå inn på rommet mitt og se etter meg. Og nå de siste nettene som jeg har ligget ute på balkongen har han kommet og lagt seg ved siden av madrassen min. Da jeg våkna opp i dag morres gikk han ingen steder før jeg kom meg ut av dyna og inn på badet, og dit fulgte han også med. Så la han seg til å vente ved trappa, og blei med ned da jeg skulle lage meg frokost.

Hvis man skal regne ut alderen hans i hundeår, er man nødt til å ta [menneskelige år] x 7 + 7. De 7 årene man plusser på er på grunn av at de utvikler seg mye raskere enn oss de første månedene/det første året. Skal man tro denne formelen har jeg altså en 77 år gammel bestevenn! Men det merker jeg ikke noe særlig til – joda, han har noen grå hår på snuten og hører litt dårlig. Men nå ligger han ved dørstokken til rommet mitt og venter, så vi skal snart legge oss ut på balkongen sammen. Jeg lurer egentlig litt på hvorfor han legger seg ved siden av madrassen min. Kanskje han passer på meg?

Om å kjenne det på huden.

Prins var treig og ville snuse, men jeg overtalte han til å få opp farta og løpe. Sola hang lavt på himmelen og bante seg vei mellom grenene på trærne i skogen. Det klødde allerede på håndleddet og i nakken, og jeg gravde opp kreftene og sprinta så de nye sandalene klaska ned på tjukke lag med brune barnåler, løp i sikksakk mellom røtter, pesa oppmuntrende ord til Prins. På huden kjente jeg små, bløte klask. Små, svermende, syngende.

Jeg kræsja i mygg.

Om å finne uventa ting i skogen.

En som vanlig fryktelig turvillig sheltie, altså Prins, og jeg leika med pinner i skogen.

Men man kan jo ikke leike med pinner i all evighet, og dessuten var vi på tur, så nå fikk jeg med meg Prins for å få unnagjort den obligatoriske turgåinga.

Nå må jeg bare spørre deg: leika du i trehytter som barn? (Gjør du det eventuelt enda?) Jeg gjorde aldri det – jeg hadde null snekkerferdigheter og ville heller leike i dokkestua pappa bygde til lillesøs og meg. Men innerst inne hadde jeg nok et ønske om at jeg også kunne få sitte oppi en trehytte og spise markjordbær av strå.. Så kanskje jeg skal ta igjen litt av det tapte i sommer? Ikke trenger jeg å bygge noe, heller, for det er det noen kløktige barn (muligens hjulpet litt av de voksne) som har gjort allerede:

Noen som blir med på trehyttefest?

Om noe som aldri slår feil.

“Skal vi på tur?” “Logre!”

Prins er alltid klar for tur.