Mitt lille land, du vil bli savna.

20. august sitter jeg på et fly ut av Norge, vekk fra fjell og trikkeskinner, vanndammer og bladskygger på kjøkkenskapene. Snart blir det namaste, India. Det blir kanskje veldig varmt, klamt og folksomt, det blir fargerikt og nye lukter, det blir vertsfamilie og nye eventyr for meg og frøken D40. Det blir hindigloser og stotring på et ganske fremmed språk, og .. masse annet som jeg sannsynligvis ikke kan forestille meg akkurat nå.

Bruddstykker.

Leste “Kompani Orheim” ferdig i dag, for andre gang siden jeg fikk den til jul noen år tilbake. Hadde glemt hvor bra den var. Hadde glemt at det er der den første scenen i filmen “Mannen som elsket Yngve” er tatt fra, da Jarle og Helge finner hverandre på Jæren. Hadde glemt hvordan Tore Renberg er helt fantastisk god til å få fram det nyanserte bildet av Terje Orheim. Hadde glemt hvordan Jarle tenker, hvordan han er, hadde glemt hvor redd han var alle de kveldene da han ikke forstod hva det var de bråkte sånn for, mora og faren, etter at han hadde lagt seg om kvelden. Hadde glemt at han lå ved siden av den durende fryseren og prøvde å høre hva de sa. Og etter å ha lest den for andre gang er jeg bare blitt enda mer glad i Jarle Klepp.

Jarle kjenner at han også vil være det, koste hva det koste vil, så skal han bli Kommunist med Klare Anarkistiske Innslag, og han har en uendelig fin følelse at ting faller på plass, mens de stamper avgårde over Jæren, uten å merke regnet som ikke vil gi seg, det er akkurat som om han fylles ut i alle kanter av seg selv, plutselig henger han sammen, helt og fullt sammen, det er ikke lenger denne følelsen av å være redd det ene minuttet, sterk det andre, forsiktig det tredje, og nervøs bare det kommer ei jente forbi, det er ikke lenger denne usikkerheten, pappa som ikke går på jobb, kvisene i ansiktet, pappa som tryner i grusen utenfor huset til mormor. Han henger sammen.

Rart å plutselig bare bruke nesten en hel dag på å være oppslukt i ei bok. Det var lenge siden sist, men det føltes akkurat like herlig som da jeg var 13.

Lurer på om jeg noen sinne kan slutte å være våken om natta. Det er liksom min tid. Tida da ingen krever noe, alt er stille rundt meg. Jeg kan drikke te, se en fin dokumentar på NRK Nett-TV, høre på radioen under dyna, lese, reorganisere postkortene på veggen. Er det forresten noen som vil sende meg et postkort? Jeg henger dem opp på døra mi med lærertyggis. Skrifta opp, bildet ned.

I stad så jeg en dokumentar på Nett-TV om kjærlighet i India. Den var veldig interessant, men det jeg satt og fulgte med på var hva som ble sagt. Bangla. De var i Kolkata (Calcutta) og filma, og jeg blei varm inni meg av å høre det fine, fine språket igjen. Verdens fineste etter min mening. Etter å ha studert lingvistikk i et halvt år kan jeg konstatere følgende: bengali er et SOV-språk (subjekt-objekt-verb) med postposisjoner (ikke preposisjoner). Norsk og bengali kommer faktisk fra samme språk – indoeuropeisk. Det synes jeg er ganske fantastisk å tenke på. Verb bøyes etter subjekt, altså på samme måte som f. eks. på spansk, noe som gjør at man kan sløyfe å spesifisere hvem som utfører handlingen (jeg/du/vi/osv.), og substantiv har ikke ubestemt flertallsform som skiller seg fra ubestemt entallsform – dette spesifiseres med andre ord. Noe av det mest interessante jeg har lært av å studere lingvistikk er at alle språk kan uttrykke alt, bare på forskjellige måter. Altså, selv om bengali ikke har en spesiell bøyningsform for ‘flertall, ubestemt’ betyr ikke det at man ikke kan uttrykke dette på andre måter. På samme måte er det med ord som ‘her’ og ‘der’ på norsk. Vi kan si “der borte”, og peke, eller vi kan si “langt der borte over fjelltoppen”. På bengali har man et eget ord for ‘der’ som betyr ‘ute av syne’, samtidig som de har det vanlige ‘der’. Noen språk har enda flere forskjellige måter å si ‘der’ på bare ved hjelp av et ord. Sånt fascinerer meg.

Her om dagen var jeg på mørkerommet på Chateau Neuf for første gang. Endelig. Med meg hadde jeg en kyndig fyr ved navn Ulrik som har tibudt seg å lære meg hvordan jeg skal fremkalle mine egne analoge bilder. Foreløpig har jeg bare tørrtrent litt, prøvde å få dreisen på å tre filmen inn på et sånt “sneglehus”, det var litt vrient. Særlig med øynene igjen. Men det må til, for man er nødt til å gjøre det i stummende mørke. Det blir veldig spennende å fremkalle mine egne bilder. Bilder fra Kråkesølv-konsert på Mono, for eksempel. Åh. Men enda bedre blir det nesten når jeg skal fremkalle den første filmen tatt med Rolleiflexen. Kvadratiske bilder.

Kanskje det er på tide å ta ned pepperkakehjertet som henger i vinduet snart.

Klokker burde gå saktere om natta.

Ok, dette er ikke morsomt en gang. Ikke bare litt morsomt. Ikke sjarmerende, ikke det minste lille grann fint/koselig/stemningsfullt/[insert positive adjective here]. Det er rett og slett jævlig irriterende.

Klokka nærmer seg faretruende halv tre, den tikker, tid er en forbannelse tenker jeg her jeg sitter i stolen min med fullstendig og total lakenskrekk. Morsomt ord, egentlig – lakenskrekk. Men kjære hjernen min, KJÆRE HEIDIS HJERNE. Kan du være så snill å ikke tenke alle de millionene av tanker du har sendt gjennom nervetrådene dine i løpet av de siste seks kvarterene? Kan du slappe av? Chille’n, slække’n, ta det kuli? Can you, rett og slett, give me a break? For det her orker jeg bare ikke altså, kjære hjerne. Egentlig burde jeg sløyfe “kjære” – jeg er jo sint på deg.

Jeg prøvde å skrive det av meg. Prøvde å skrive ned alle tankene som krølla seg sammen og kleba seg fast, alle bekymringene, alle jeg-burde-ha-gjort’ene, alt jeg har glemt som jeg ikke må glemme mer, alt jeg skal i morra, og til helga, og neste uke, og etter eksamen, og-og-og..! Prøvde å snakke til hjernen via blekket mot arket, jeg skreiv det ned, alt sammen. Oppgitt som fy. Men det hjalp ikke. Og jeg gjesper, jeg er jo trøtt, men det hjelper lite når tenkeboksen går på høygir.

Så nå, som du kanskje ser, prøver jeg å blogge det av meg. Mon tro om det har en effekt, men det er jo verdt et forsøk.

S.O.S.

U-hu.

 

"Owl" av harryett @ deviantART

 

Er det flere av oss der ute i natten? Er det flere som plutselig får en sterk trang til å tusle ut på kjøkkenet og sette over noen desiliter med vann i vannkokeren? Er det flere som har utvikla en spesiell teknikk for å gå i trapper så det skal komme minimalt med knirkelyder? Er det fler som finner fram penn og papir og manisk skriver lister over bøker man vil lese eller plutselig får lyst til å ta på seg et varmt skjerf og snike seg ut i nattemørket bare for å føle at man er den eneste våkne personen på den nordlige halvkule?

Ambisjonene jeg hadde om å være en representant for den friske student som kommer seg opp om morgenen og er ferdig i svømmehallen for å dra på lesesalen klokka ni begynner å blekne litt. Med vidåpne øyne og tanker som reiser avgårde er senga bare gjemt mellom tette grantrær i skogen av nattlige idéer som floker seg inn i fornuften min. Den fornuften som a-menneskene trer nedover hodene våre, den fornuften som knekker fjærene våre og som gjør at vi sitter med en varm termokopp med kaffe på 0815-forelesning og gjesper.

Øynene, mørke og glitrende, nattelydene bruser svakt fra det halvåpne vinduet. Bare én tekopp til.

Om min 77 år gamle bestevenn.

Han ser på meg med bedende valpeøyne (han greier fortsatt trikset sjøl om han snart er 10 år) når jeg står og lager meg knekkebrød med ost (stikkord: ost), han kommer bort til meg når jeg sitter i sofaen og snur seg med snuta andre veien så jeg skal klø han der halen sitter fast og han er helt umulig å jogge med fordi han er så inni huleste heiteste treig. Han har en ånde som kunne holdt uvedkommende på avstand om han visste å utnytte det (men han er ingen glefsende vakthund), og han røyter i perioder så mye at jeg kan finne nok “ull” til en liten genser i kriker og kroker av huset. Mamma er altfor snill med han og gir han tomme leverposteibokser rett fra frokostbordet. Jeg er ikke så fan av sånn “snillisme”, men mamma parerer alltid protestene mine med at, “han skal jo ikke bli statsminister!”

Jeg tror han opplever familien vår som en flokk. Pappa er definitivt lederen, og Prins blir masete og urolig hvis pappa ikke er hjemme (eller bare er på butikken en tur). Så kommer kanskje mamma, eller så er vi to på samme “nivå”. Jeg er ikke helt sikker, for mamma skjemmer han jo mer bort enn meg. Men lillesøstra mi tror jeg at han regner som den som er mest på nivå med han – henne får han nemlig sleike i ansiktet.

Åtte måneder i Bangladesh uten Prins fikk meg til å skjønne hvor mye jeg savner å ikke ha han (og hans stinkende ånde) rundt meg. Han er nesten som en katt.. Tasser stille rundt i huset og gjør ikke så mye av seg. Prins er ofte å finne under bordet når noen spiser – jeg pleier å kalle han “støvsugeren” – og ellers liggende ved ytterdører der det kommer kjølig luft inn. Men det er disse små tingene han gjør.. Hvis jeg setter meg ned på gulvet med beina i kors kommer han og enten “setter seg på fanget” eller legger seg i fanget mitt. Hvis jeg er borte lengre enn en dag eller to pleier han å gå inn på rommet mitt og se etter meg. Og nå de siste nettene som jeg har ligget ute på balkongen har han kommet og lagt seg ved siden av madrassen min. Da jeg våkna opp i dag morres gikk han ingen steder før jeg kom meg ut av dyna og inn på badet, og dit fulgte han også med. Så la han seg til å vente ved trappa, og blei med ned da jeg skulle lage meg frokost.

Hvis man skal regne ut alderen hans i hundeår, er man nødt til å ta [menneskelige år] x 7 + 7. De 7 årene man plusser på er på grunn av at de utvikler seg mye raskere enn oss de første månedene/det første året. Skal man tro denne formelen har jeg altså en 77 år gammel bestevenn! Men det merker jeg ikke noe særlig til – joda, han har noen grå hår på snuten og hører litt dårlig. Men nå ligger han ved dørstokken til rommet mitt og venter, så vi skal snart legge oss ut på balkongen sammen. Jeg lurer egentlig litt på hvorfor han legger seg ved siden av madrassen min. Kanskje han passer på meg?

Stille natt.

Om å drikke te.

Jeg er et tedrikkende nattdyr. Jeg tuller meg inn i et pledd, lister meg bort til kjøkkenbenken, tar ut en liten og svart kasserolle som jeg fyller med vann og setter på høyeste varme på ei av kokeplatene. Vannkokeren bråker for mye klokka 00:43 om natta. Jeg har fem sorter løsvekt-te, og alle sammen må man bråke litt for å drikke, hvertfall i et så stille hus som huset vårt er etter midnatt. Knitre, knitre..

 Jeg har store Indiska-kopper som jeg fyller med flere desiliter te om gangen.

Jeg lar alltid tehjertet mitt (ja, den har hjerteform) ligge i for lenge så det blir en bitter og glemsom smak på teen min. Men noen ganger har jeg oppi honning, og da er det ikke så farlig om jeg glemmer den litt.

I natt falt valget på mango.

Værsågod.