Morfaren min har jobba som fotograf. Han har lært meg alt jeg kan om fotografi, utenom det jeg har lært meg sjøl eller det lille jeg har lært fra andre. Jeg fikk mitt første kamera da jeg var rundt 10 år, et Olympus [mju:] husker jeg. Du veit, et sånt et med film som man måtte fremkalle etter man hadde brukt sine tilmålte 36 bilder. For filmen stoppa der, den stoppa ubønnhørlig på 36. Kameraet summa som en stor bie, og det var back to square one med ny film. Og man visste jo ikke noe om hvordan bildene kom til å se ut før man henta en konvolutt i fotobutikken. Med bankende hjerte tok man dem ut og bladde igjennom, for å se om noen av dem var ute av fokus eller om man hadde kuttet av noens hoder. Det var også litt som å plutselig gjenoppleve alle de øyeblikkene fanget i filmens kjemi. For det var jo det som stod mellom øyeblikket og nostalgien ved å se på dem etterpå – kjemi. Hva er det nå? Er det 0100001111010010110100101110?
Jeg skal la det stå ubesvart. Og så skal jeg vise frem min største skatt for øyeblikket:
Jeg føler fortsatt at jeg bare har det til låns. Det er jo morfar sitt. Et Rolleiflex 2.8 D.. Det skal forhåpentligvis snart bli mata med en sånn 120-film, og så skal jeg ta bilder med et kamera som er minst femti år gammelt. Et kamera som har to “øyne”, og som man må se ned i “toppen” på. Det er nemlig et speilreflekskamera. Visste du at det var sånn de så ut da de først blei funnet opp? Ikke jeg heller. Og det er skremmende, egentlig. At det er så mange som går rundt og knipser med sitt fancye Canon 400D eller sitt avanserte Nikon D300, men som ikke kan noe om fotografi sånn som det var for et halvt århundre siden. Da var det kjemi, speil og dreiing på fine hjul, og hvis man eide et Rolleiflex 2.8 D hadde man et topp moderne kamera. Tenk om all den kunnskapen om foto som det egentlig var forsvinner? Tenk om framtidas generasjoner av barn ikke forstår at fotokunsten ikke alltid har bestått av å slå på en teknologisk dings, sikte og trykke på en knapp med “auto” ved siden av?
