Dudh chai.

Jeg greier å skli inn i India på mange måter. Jeg tar ofte på meg bindi (klistremerke mellom øyenbrynene, ofte rund) som en del av antrekket, jeg går med kurta (lang, løs topp), jeg har null problemer med sitte-på-huk-toaletter, jeg spiser ris, chapati og grønnsaker med hånda – og snakker hindi, så klart. Men det er én ting jeg ikke greier helt å inkorporere i min indiske hverdag, og det er den evinnelige teen. De som kjenner meg veit at jeg elsker te – jeg drikker flere kopper om dagen, og ønsker meg te til jul og bursdager. Forskjellen på meg og den jevne inder er at sistnevnte drikker teen sin med masse melk og kanskje med opptil en spiseskje eller to med sukker i én kopp, mens jeg bare drikker.. te. Med vann.

Ordet på hindi for te er chai, og det er antagelig derfra navnet på vår kjære chai latte, den dyre kaffebarversjonen med tykt melkeskum på toppen, kommer fra. På hindi sier man også “melkete” (latte betyr jo melk på italiensk) når man bestiller den typen te som jeg beskrev ovenfor – dudh chai, men i motsetning til på Stockfleths eller Kaffebrenneriet serveres indisk chai latte enten i små glass (så man nesten brenner seg på fingrene når man drikker den), små plastglass (som så kastes rett på bakken der man står etterpå) eller i små leirkopper. Det finnes en chaiwalla (temann) på hvert gatehjørne i hele India, og en kopp koster så lite at det nesten ikke er verdt å nevne en gang. Men her skilles veiene til meg og den jevne inder, og jeg ber isteden om å få nibbo chai, chinni ke bina (sitronte uten sukker) – som den rare, hvite utlendingen jeg tross alt er.

Johan er den definitive  chaientusiasten blant oss, og man kan stadig høre hans optimistiske spørsmål, “skal vi ta en chai?”.

Mitt lille land, du vil bli savna.

20. august sitter jeg på et fly ut av Norge, vekk fra fjell og trikkeskinner, vanndammer og bladskygger på kjøkkenskapene. Snart blir det namaste, India. Det blir kanskje veldig varmt, klamt og folksomt, det blir fargerikt og nye lukter, det blir vertsfamilie og nye eventyr for meg og frøken D40. Det blir hindigloser og stotring på et ganske fremmed språk, og .. masse annet som jeg sannsynligvis ikke kan forestille meg akkurat nå.

Naturarkitektur.

Eyafjallajökull og hus i en sidegate til Laugavegur.

Hallgrimskyrkja og klipper på sørkysten av Snæfellsnes.

Harpa (Reykjavíks svindyre nye konserthus) og klipper på sørkysten av Snæfellsnes.

Dører og vinduer i Reykjavík.

Ég bjó hér, á Ásvallagötu 54. (Jeg bodde her, i Ásvallagata 54.)

Arnfrið bjó líka þar, hún er frá Færeyum og mjög gaman að búa með! (Arnfrid bodde også der, hun er fra Færøyene og veldig hyggelig å bo med!)

Hagedådyr.

Jeg døper dem Drops og Drue. Bare den ene ville la seg avfotografere, den andre holdt seg skjult nede i krattet da han så meg.

Berg(en)tatt: fra togvinduet.

Torsdag 10. desember tok jeg Bergensbanen i dagslys for første gang. Noen hater å ta tog, synes det er kjedelig og vil helst sove hele veien. Jeg satt fjetret med kameraet i fanget hele veien over fjellet.

Ei bestemor satt med iPoden i øra mens hu strikka.

Hun i setet foran sov søtt.

Norge er vakkert.

Berg(en)tatt: byen.

Natt til mandag 7. desember sov jeg meg fra Oslo S til Bergen. Jeg skulle besøke mine to kjære venner Kristin og Birgitte (som jeg blei kjent med her, og som seinere var henholdsvis i Bangladesh med meg og i Palestina). Det betyr altså at jeg fikk omvisninger i byen både av en innflytterstudent og en innfødt, og i tillegg til byvandringer bare sammen med meg selv og frøken D40 resulterte det i følgende:

Mandag. Birgitte og jeg sniker oss inn på jussforelesning om menneskerettigheter etter at begge har sovet noen timer ekstra først. Vi spiser lunsj på studentsenteret der vi også er heldige og snubler over Kristin – med en øl i hånda etter å være ferdig med siste eksamen. Sistnevnte setter snuta hjemover mens Birgitte må jobbe, så jeg har Bergen sentrum for mine ensomme føtter. Med et turistkart i handa er jeg klar for å erobre byen, men det fikk bli med Torgalmenningen (der den sagnomsuste pepperkakebyen befinner seg) og en runde bak teateret (Den Nationale Scene) via Den Blå Steinen (samme som Tigeren i Oslo). Kristin og jeg tok en kveldskaffe på Det Lille Kaffekompaniet før hun føyk på eksamensfest og jeg blei henta hjem av Birgitte.

Tirsdag. Jeg spaserer hele veien fra Sandviken til studentsenteret i formiddagssol. Birgitte tipser meg om både drivhuset til Botanisk hage og å ta en tur ut på Nordnes, og bergensturisten så gjør. Der treffer jeg både en katt og noen kosedyr i et vindu. Så går jeg videre, uuut mot haavet, der mange har risset inn hjerter med initialer i.. Ettermiddagen tilbringes med Birgitte, som tar meg med til blant annet Troldhaugen. Der kan jeg konstatere at jeg er over et hode høyere enn Edvard Grieg. Det er mørkt og etter stengetid, men lysene står på i andre etasje. Så drar vi til Kristin på middag, men det har jeg ikke bilder av. Bruker omtrent tre timer på å lage vegetarlasagne. Verdt det.

Onsdag. Det blåser og regner, Birgitte og jeg kjemper oss ned til byen med den digre, svarte paraplyen hennes som skjold. Den får jeg låne med STRENG beskjed om å passe godt på den. Etter et mislykka forøk på å ta Rosenkrantztårnet i nærmere øyesyn kapitulerer jeg og rømmer inn på den fine kaffebaren ved Fløibanestasjonen. Etter en runde med jålekaffe og gulrotkake har jeg nytt mot, og drister meg opp på Fløyen med banen t/r. Blåser nesten av fjellet, og befinner meg på toppen av Bergen i max 11 minutter. Trasker inn og ut av en del små butikker i de brosteinsbelagte gatene før jeg innleder begynnelsen på slutten av mitt bergensbesøk med Kristin ved min side. Vi tilbringer endel tid inne på en bruktbutikk i Nygårdsgaten som selger CDer og denslags. Så leiker vi turister på museum, før kvelden for alvor gjør seg gjeldende, og vi møter Birgitte og noen andre folk for å gå på konsert med Alexander von Mehren.

Torsdag. Jeg toger hjem til Oslo (for å se Regina, men der var det ikke lov med kamera – uansett..). Fortsettelse følger.

Forglemmegei.

27. september.