Men først besøkte jeg en “gammel venn”, ei som jeg ikke hadde sett på to år. Hun heter Khuki, og bor i Bangladesh. Jeg var egentlig på et “offisielt oppdrag” for Buskerud KFUK-KFUM, men tillot meg et par dager ekstra opphold sånn at jeg kunne dra til Chandpur og besøke Khuki og familien.

Khuki er utdanna lærer, og tok meg med på jobb en dag. Skolen hun underviste ved lå i en liten landsby med spredt bebyggelse et stykke utafor byen som var omgitt av grønne åkre, altså et deilig fredelig sted.

Jeg var stort sett omgitt av en skokk med barn som stadig prøvde å si noen engelske ord og fraser til meg, men da jeg skulle være med å leike var språkforståelsen oss imellom såppass utilstrekkelig at jeg bare måtte be dem demonstrere leiken en gang først. Da gikk det imidlertid fint! Banglaen var rusten, men med barn funker det ofte overraskende greit uansett språknivå.

Så hopper vi et par måneder fram, nærmere bestemt til juni, da jeg var på Nordkurs på Island for å lære islandsk (se innlegg som er tagga med island for ord og bilder om det).

Der møtte jeg en gjeng fantastiske skandinaviske språknerder!

 Vi la ut på diverse utflukter sammen, blant annet til Vestmannaeyar, der jeg befinner meg på bildet over.

Det blei dobbel kulturutveksling - jeg lærte masse om våre kjære naboland, samtidig som jeg selvfølgelig lærte en god del om Island. Jeg lærte for eksempel at dansker har en imponerende evne til å kverne ut den ene nasjonalromantiske visa etter den andre (se bildet) og at finner generelt er reserverte i begynnelsen, men mykner opp etterhvert. (For å nevne noe.)

På dette bildet befinner de seg som jeg blei aller best kjent med – målet mitt er å se dem igjen en eller annen gang i løpet av 2012! (Arnfrið, Johanna, Julia og Hilde: jeg lover at jeg skal prøve.)

Da jeg forlot Island og Reykjavík føltes det litt som å forlate hjemstedet sitt uten å vite når man får komme tilbake. Det var virkelig fire utrolig bra uker. Så, i juli, befant jeg meg på et annet forblåst øysamfunn, nemlig Træna.

 Der var jeg, i motsetning til i 2010, med som frivillig, og fikk et nytt perspektiv på favorittfestivalen min. Samtidig traff jeg hyggelige mennesker, og et av disse var Gosia (eller Małgorzata, som hun egentlig heter, men jeg er vederstyggelig dårlig på polsk uttale).

Her sitter hun ved teltet mitt etter at vi har sittet oppe hele den siste midnattsolnatta og snart må komme oss på hver vår ferge inn mot fastere land. I år er planen å besøke henne i Manchester, der hun bor og studerer medisin.

Og før jeg visste ordet av det stod jeg ovenfor en av mitt livs hittil største utfordringer, nemlig det å skulle leve, studere og bo i India i fire måneder. Jeg gjorde to gode valg i forbindelse med den turen: jeg valgte å bo hos en familie mens jeg var student i Varanasi, og jeg valgte å stole på en fyr jeg møtte helt tilfeldig på en restaurant i Delhi i løpet av den første uka.  Det resulterte i at jeg nå kjenner en familie i Varanasi som ser på meg som en datter/søster, og at jeg har fått en indisk venn ved navn Vipin som snakka med hele familien min på Skype på julaften i år.

Her er vi på vei til kinoen for å se “Bodyguard”, en av de store bollywoodblockbusterne som kom i 2011. På bildet (fra høyre): Malti, min vertsmor, Rani og Aswani, hennes to barn, og Munni, hennes svigerinne.

Vipin i Hauz Khas village, en av de siste dagene vi hang sammen i Delhi før jeg dro hjem til jul. Vi veit ikke når vi ses igjen, men en dag skal han i hvert fall komme på norgesbesøk – det har han lovt meg.

Uten menneskene jeg har møtt på de forskjellige reisene jeg har vært på i år (jeg kunne nevnt flere enn de ovenfor) hadde jeg ikke følt meg så vel på de stedene jeg var, og heller ikke lært så mye nytt – det være seg språk, kultur, eller ting man bare lærer om livet.

Og, bare for å ha sagt det, så kunne heller aldri 2011 blitt et så fint år uten venner og familie som var der fra før, og som fortsatte å være der – også når jeg kom hjem. Begge deler er like viktige.

Jeg sover i en stor myk seng,

jeg lar døra stå på gløtt så Noa vil komme inn om morgenen og stikke snuta si mellom lakenet og dyna for å vekke meg,

jeg spiser klementiner til frokost, lunsj og kvelds,

jeg går tur med Noa i bitende julekulde og får kuldeutslett på knokene,

jeg hører på P1 på tivoliradioen på kjøkkenet,

jeg lager pepperkakedeig,

jeg sitter i senga om natta når de andre tre (fire) sover og ser ut på gata og på snøen,

jeg er hjemme.

Og snart er det julaften.

—

There are very few people studying Hindi in Norway, and I happen to be one of those rarities. When a new semester began in August, I found myself not on my way to an auditorium in the largest university in Norway (University of Oslo) for a lecture, but rather, sweating and slightly culture shocked in a makeshift classroom with a bunch of other Scandinavians in Varanasi, India. We were going to start speaking Hindi.

For one year, up until this fall semester, I had been practicing the retroflex and nasal sounds, reading children’s stories and memorizing an enormous amount of verb conjugations, and got away with mainly written exams. Suddenly I found myself in the city where this language, distantly related to my own, is spoken. And not just in any Hindi-speaking city, but in the city to which thousands of Hindu pilgrims flock every year to take a holy bath in ‘Ganga maiya’, and where there are lanes so narrow that riding even a cycle rickshaw there would mean a total blockage of traffic.

Varanasi is a city where chances of meeting a sadhu, a backpacker or a cow on the street are equally likely. It is also a city where life used to be very tranquil back in the old days, when the narrow lanes had plenty of space for the few people who happened to live there. However, the city which claims to be one the oldest continuously living cities in the world has now become congested with heavy air pollution, thereby suffering a fate similar to a lot of other rapidly developing Indian cities. Moreover, Varanasi has become a mandatory stop for any dreadlocked backpacker with baggy pants and a Lonely Planet guide in his hands. There is a guesthouse behind every ghat, there is not one rickshaw puller that will tell you less than double the fare if you happen to look like a foreigner, and all the restaurants have banana pancakes or pasta on their menus. If a
firangi girl like me wants to take a peaceful walk along the ghats to look at the variety of activities going on there, it will not be peaceful because every 50 metres on the way, there will be boatmen shouting, “Madam, boat? Hello! Madam! Boat?” Even if you walk fast with headphones on, there is no escaping the offers.

Varanasi has a lot of problems, but it also has a charm that it took a while for me to really appreciate. Being a Norwegian, I come from a country where the population is less than 5 million, and where most things run quite smoothly compared to India. When I came to Varanasi to start my third semester as a Hindi student, there were a lot of things that I normally take for granted, that suddenly had to be figured out; such as, how much should I pay for half a kilo of apples, or where do I get fabric to make kurtis? Haggling is a practically non-existent practice in Norway,and getting a tailor to sew your clothes is totally out of the question unless you are really rich and perhaps a bit old-fashioned. But as soon as one detail after another started to fall into place, I felt more and more at ease. My Varanasi life was finding its shape.

I can firmly say that my Hindispeaking ability has grown radically better compared to how it was when I first arrived in India. I believe that learning the language is the best way of opening a door into the culture and customs of the place you are living in or visiting. There are certain aspects and nuances that are hard to grasp in a language unless you are actually in the place where it is spoken. At the same time, listening to what people are saying around you and reading their newspapers gives you a totally different idea about a society than if you were to only experience it through heavily accented English (which, in my case, is neither my mother tongue nor theirs).

Going by my own experience, speaking Hindi with Benarasi people allowed me to gain a certain sort of respect and have different kinds of conversations than if I were just a tourist that would take a train out the next day. Once my Hindi got better, I did not get ripped off as much as before, and towards the end of my stay I never had to haggle with the local vegetable sellers. But becoming more fluent in Hindi also meant that I was able to have longer conversations with the people I met, and more often than not, I would be left with a lot to think about. By the final week of my three-month-long Hindi course I was not only able to settle a decent price with a rickshaw puller, but also ask him whether he had eaten anything that day. And after hearing that he hadn’t, I would give him a couple of ten rupee notes more and tell him to go and have some food.

With knowing more about another culture and speaking its language comes certain responsibilities — you become a part of that society in a way. Understanding more also gives you an opportunity to give something back. I think a lot of tourists that visit Varanasi go there to have their share of whatever Varanasi has to offer them, to ‘get’ something from the spiritual ambience. Then they go back home and tell their friends and family how utterly bizarre and exotic the place seemed, and how they sat and drank chai in these tiny tea stalls in the narrow, busy gullies, or stood and watched the cremation fires on Manikarnika ghat. What finally made me adjust and feel at home in
Varanasi was not concentrating on all the things I found strange and exotic about the city, but rather, doing things like riding my rented bicycle in the chaotic traffic or talking to the man that fixes people’s sandals. Speaking Hindi was mydoorway into this religiously and historically important city in India.

En sikh har tatt seg et hellig bad i det store bassenget som ommgir det gyldne tempelet. Alt er bygget ved hjelp av donasjoner, og gullet veggene er belagt med er skinnende ekte..

Originalen av sikhenes hellige bok, Guru granth sahib, oppbevares i den forgylte bygningen, og når sikhene entrer en av de fire inngangene er det første de gjør å bøye seg i dyp respekt i retning der boka ligger. Alle må være barføtte og dekke håret.

Tempelet er akkurat så fredelig, vakkert og reint som det ser ut som. Det er det eneste offentlige stedet jeg har vært på i India der det ikke har enten a) lukta vondt, b) vært forsøpla, c) vært bråkete og slitsomt å oppholde seg.

Hele tempelet drives av frivillige, blant annet et digert kjøkken der det lages tradisjonell indisk mat som metter rundt 70.000 munner hver eneste dag. Her sitter det en og samler opp chapattis som kommer rykende ferske ut av chapattimaskinen.

Først må deigen eltes skikkelig, her har noen ivrige smågutter meldt seg til tjeneste.

Lurer på hvor mange tusen liter dal (linsesuppe) som lages der hver dag.

For å holde tradisjonene i hevd lages fortsatt noen chapattis for hånd.

Alle setter seg på pene rekker med hver sin tallerken og vannbolle, og venter på servering.

Maten kommer. Man tar imot det man vil ha, og holder hendene i en “kopp” for å ta imot chapattiene.

Maten man får er enkel, sunn indisk mat: chapatti, dal, grønnsakscurry og en liten dæsj søt risdessert. Det er servering 24 timer i døgnet, helt gratis.

Når man er ferdig med å spise leveres tallerken og vannbolle til oppvask.

Hver dag vaskes hele tempelet midt på dagen, og hundrevis er med og hjelper til. Tempelet vaskes også kl. 3 om natta med melk (!).

En annen måte å hjelpe til på, å gjøre kar seva, er å rengjøre vannboller med aske. Jeg fikk også prøve, og satte meg ned med de punjabisnakkende damene.

En tradisjonelt kledt sikh – med dolk, lang kjortel og turban – en ettermiddag i tempelet. I det fjerne kan køen for å komme inn i det gyldne templet for å se Guru granth sahib skimtes.

Det er en god del ting jeg ikke kommer til å savne med denne byen, men ofte nok tar jeg meg selv i å tenke at, “åh, når jeg kommer hjem så kan jeg ikke ..”, hvorav noen av tingene er som følger.

Kjøpe dagferskt frukt og grønt fra en fyr med varene pent og pyntelig ordnet på en tretralle. I steden for å gå inn på Rema med tanke på å komme ut igjen med noen bananer og epler, men for så å ende opp med sjokolade, nøtter, tyggis og whatnot i tillegg, er det bare å tusle bort til en av sikkert fem-seks traller, si hva du skal ha og hvor mange kilo/gram, få det veid i en gammeldags skålvekt og putte det i veska. Kommer spesielt til å savne å kjøpe guava, ingenting slår en moden og saftig guava når det er litt for lenge til lunsj..

Sitte på kjøkkenet, det varmeste rommet i huset, og se på at Malti (min vertsmor) står og lager chapatti til frokost eller kvelds. Hun ruller deigen av hvetemel og vann til passe store kuler, kjevler en ut på en trefjøl på 10-15 sekunder så den blir tynn som litt tykt papir, putter den på tavaen (litt konkav jernpanne), snur den etter en liten stund, og tar vekk tavaen mens hun skrur opp gassen og putter chapattien rett på flammen så den eser opp som en ballong, og klapper den sammen før hun legger den på stabelen.

Her er Mina didi (didi = storesøster), en slektning av Malti, som lagde chapatti til frokost da vi var på besøk i Maltis hjemlandsby.

Sykle rundt i steden for å ta rickshaw. Jeg leide meg en skrøpelig herresykkel for to uker siden, og etterhvert som jeg har blitt vant til å bruke sykkelklokka flittig og smette meg fram i det relativt kaotiske trafikkbildet har jeg faktisk begynt å like det. Man lever litt farlig som syklist i indisk trafikk, men man har også lettere for å komme seg fram enn en bil, enda så mye bilføreren kan stå på hornet og få folk til å skvette til side. Noen ganger er gatene rett og slett for smale, og da er en sykkel ikke så dumt. Men det er viktig å ha god fjæring i setet, noe jeg heldigvis har, for det er langt mellom de gode veiene her i byen..

Syklister rett ved der jeg bor (inn veien til høyre).

Å sy klær hos en skredder. Det er billig, tar fra noen timer til en dag eller to å få ferdig, og man kan leike klesdesigner. Språk er selvfølgelig ofte en utfordring – det å få skredderen til å forstå hvordan du vil ha det er jo ikke alltid en enkel sak. Men indiske skreddere er generelt utrolig dyktige og jobber raskt, og det koster sjelden mer enn 10-20 kroner å få sydd noe som er relativt enkelt. Stoff kjøper man selv i forkant, og det kan være så billig som 15-30 kroner meteren.

Å høre folk som øver på sitar eller sang om kvelden. Når hele resten av familien har lagt seg og klokka tikker mot midnatt, og når myggnettingen omslutter meg i mørket, kan jeg ofte høre sang eller musikk i det fjerne. Noen ganger er det en indisk dame som synger med tynn, klar stemme – andre ganger en som sitter og øver skalaer på en sitar.

Den sjarmerende og hardnakkede konservativismen. Banarasi log, “varanasiske mennesker”, er ofte veldig glad i å ha det sånn som det “alltid” har vært, noe som preger hele byen og ligger som en slags egen atmosfære i de trange galliene. Her står hindutradisjoner og -ritualer sterkt, og sadhuene, de hellige mennene/hindumunkene som har trådt ut av det gjengse samfunnet og som kun lever på almisser, luft og kjærlighet, er like vanlige å se som kuer vandrende i gatene. Folk står opp grytidlig med sola, ofte for å ta seg et hellig Ganges-bad, og legger seg tidlig. I mellom der er det ofte ikke så voldsomt mye på plakaten utenom daglige gjøremål, eventuell jobb, mat og en god hvil midt på dagen. Denne typiske “varanasiske” atmosfæren er ganske vanskelig å beskrive med ord, men tar du deg en tur hit og blir en liten stund tror jeg du vil forstå hva jeg mener.

En sadhu.

Du går ut på plattformen ved spor 1 og setter deg på en benk. En ny inder kommer bort, og spør standardspørsmålet: “Where are you from?” Så begynner dere å prate på hindi, han synes som vanlig det er veldig kult at du studerer morsmålet hans, og dere kommer i snakk om dette toget. Det viser seg at han skal med det samme toget som deg, og – det er kansellert! Dét fant visst ikke den skingrende, automatiske damestemmen det for godt å informere om. Enda en inder kommer til – han skal ikke med samme tog, men et som går om et par timer, og vil tydeligvis bare slå av en prat. Den første inderen har et større reisefølge å ta seg av, og forlater åstedet i håp om å kanskje ta en buss.. eller et annet tog.. eller kanskje ikke dra i dag i det hele tatt. Hvem veit.

Konseptet “buss for tog” er ukjent i India. Konseptet “full refusjon av alternativ reisemåte” er også ukjent. Konseptet “kundeveiledere med refleksvest” er like ukjent som en bollywoodfilm uten sang- og dansescener. Ikke-eksisterende, med andre ord. Så hva gjør man? Det er nemlig noe India har, som Norge godt kunne trengt flere av: hjelpsomme forbipasserende. Inderen som først bare kom bort for å slå av en prat er plutselig i full gang med å følge deg rundt i alskens informasjons- og billettluker, spør og graver om det kansellerte toget, peker på det litt krøllete A4-arket som er teipa opp ved én av lukene der det står med halvveis uleselig håndskrift at “Train number XXXXX is cancelled.” Til slutt, da det viser seg at ingen er villige til å tilby deg en alternativ billett og at herr stasjonsmester ikke kommer på jobb før om en time (kanskje), og at ingen helt er sikre på om toget faktisk er kansellert, er det bare å bite i den sure guavaen og kjøpe seg en ny billett til et annet tog som går samme dag. På 2. klasse, for det er det eneste som er å få. Og så, etter å ha hjulpet deg med dette, følger han deg helt ut til gratisbussen som går til det gyldne tempelet (for du er i Amritsar, en by masse turister valfarter til hvert år for å besøke det vakre sikhtempelet), med lykkeønsker og uten å kreve en eneste rupi som takk (det finnes nemlig dem som ber deg om penger etter selv den minste lille tjeneste, men det er en annen historie), og mens du sitter klemt mellom andre passasjerer i den overfylte, lille bussen tenker du – TII.

Ordet på hindi for te er chai, og det er antagelig derfra navnet på vår kjære chai latte, den dyre kaffebarversjonen med tykt melkeskum på toppen, kommer fra. På hindi sier man også “melkete” (latte betyr jo melk på italiensk) når man bestiller den typen te som jeg beskrev ovenfor – dudh chai, men i motsetning til på Stockfleths eller Kaffebrenneriet serveres indisk chai latte enten i små glass (så man nesten brenner seg på fingrene når man drikker den), små plastglass (som så kastes rett på bakken der man står etterpå) eller i små leirkopper. Det finnes en chaiwalla (temann) på hvert gatehjørne i hele India, og en kopp koster så lite at det nesten ikke er verdt å nevne en gang. Men her skilles veiene til meg og den jevne inder, og jeg ber isteden om å få nibbo chai, chinni ke bina (sitronte uten sukker) – som den rare, hvite utlendingen jeg tross alt er.

Johan er den definitive  chaientusiasten blant oss, og man kan stadig høre hans optimistiske spørsmål, “skal vi ta en chai?”.

Her bor jeg. I det gamle huset med smått snirklete eksteriør under et stort tre, like ved bredden av Ganges.

Snur jeg meg 180 grader er det dette jeg ser – en gate med den lokale, engelske privatskolen på venstre side, noen små butikker som selger te, drops og kjeks lengre framme, og så hovedveien.

Går jeg opp på taket via metallstigen får jeg utsikt både mot Ganges og byen hvis jeg snur meg rundt.

Her står jeg ved den tidligere omtalte skolen, der min vertssøster Rani går, og ser et ganske normalt skue i Varanasi. Kuene tusler fredelig rundt, og de veit både å flytte seg for rickshawer og andre kjøretøyer.

I motsetning til kuene på forrige bilde blir disse små kalvene tatt vare på i et av Varanasis flere “kufjøs”. (Mer om indiske hellige kuer en annen gang.)

Skal man kjøpe grønnsaker går man ikke på Kiwi eller Rema 1000, men ut på gata. Her står “sabziwallaene” (grønnsaksmennene) med sine trevogner og middelalderske vekter der grønnsakene legges i den ene skåla og lodd med ønsket vekt legges i den andre. Priseksempel: 1/2 kg gulrøtter – 20 rs (ca 2 kr).

Fattig eller ei, sykkel har man. Folk sykler som gale (bokstavelig talt – de runder hjørner og trår på, fri sikt eller ei) i Varanasi.

Noen dager ser hovedgata i Assi, der vi bor, slik ut. Alle skal helst komme seg fram samtidig – vikeplikt fra høyre eksisterer ikke her, og den som tuter høyest lager vei i vellinga.

Samme hovedvei, en annen dag.

Noen ganger våkner man opp – og så er det en festival rett utafor døra di. Her stod jeg praktisk talt på dørstokken da jeg tok bildet.

Denne mannen er antagelig på vei til bredden av Mor Ganges for å ta et hellig bad. Mange reiser den ofte lange veien til Varanasi kun for dette.

Ved bredden av Ganges i Varanasi er det en lang stripe med trapper som går ned i vannet. De kalles ghat på hindi. Dette er Assi ghat – den åttiende ghaten – en tidlig septembermorgen.

Morgenrutiner på en annen ghat. Noen bruker Ganges som badekar, andre bruker den som vaskemaskin, og som kilde til religiøs renselse.