I forrige uke couchsurfa jeg i Kolkata, Vest-Bengal. Hun jeg sov hos, Madhu, jobba i The Bengal Post, og før jeg visste ordet av det satt jeg en sein natt i leiligheten hennes og hjalp kollegaen hennes ut av hvem-skal-skrive-lørdagens-reiseartikkel-knipa.. Så jeg skreiv om Varanasi, og om å lære hindi der. Du finner den på side 9 i denne e-utgaven, men jeg bestemte meg for å likesågodt poste artikkelen her. De brukte ikke noen av bildene jeg gav dem i avisa, så jeg tillater meg å bruke noen av mine egne her.
—
There are very few people studying Hindi in Norway, and I happen to be one of those rarities. When a new semester began in August, I found myself not on my way to an auditorium in the largest university in Norway (University of Oslo) for a lecture, but rather, sweating and slightly culture shocked in a makeshift classroom with a bunch of other Scandinavians in Varanasi, India. We were going to start speaking Hindi.
For one year, up until this fall semester, I had been practicing the retroflex and nasal sounds, reading children’s stories and memorizing an enormous amount of verb conjugations, and got away with mainly written exams. Suddenly I found myself in the city where this language, distantly related to my own, is spoken. And not just in any Hindi-speaking city, but in the city to which thousands of Hindu pilgrims flock every year to take a holy bath in ‘Ganga maiya’, and where there are lanes so narrow that riding even a cycle rickshaw there would mean a total blockage of traffic.
Varanasi is a city where chances of meeting a sadhu, a backpacker or a cow on the street are equally likely. It is also a city where life used to be very tranquil back in the old days, when the narrow lanes had plenty of space for the few people who happened to live there. However, the city which claims to be one the oldest continuously living cities in the world has now become congested with heavy air pollution, thereby suffering a fate similar to a lot of other rapidly developing Indian cities. Moreover, Varanasi has become a mandatory stop for any dreadlocked backpacker with baggy pants and a Lonely Planet guide in his hands. There is a guesthouse behind every ghat, there is not one rickshaw puller that will tell you less than double the fare if you happen to look like a foreigner, and all the restaurants have banana pancakes or pasta on their menus. If a
firangi girl like me wants to take a peaceful walk along the ghats to look at the variety of activities going on there, it will not be peaceful because every 50 metres on the way, there will be boatmen shouting, “Madam, boat? Hello! Madam! Boat?” Even if you walk fast with headphones on, there is no escaping the offers.
Varanasi has a lot of problems, but it also has a charm that it took a while for me to really appreciate. Being a Norwegian, I come from a country where the population is less than 5 million, and where most things run quite smoothly compared to India. When I came to Varanasi to start my third semester as a Hindi student, there were a lot of things that I normally take for granted, that suddenly had to be figured out; such as, how much should I pay for half a kilo of apples, or where do I get fabric to make kurtis? Haggling is a practically non-existent practice in Norway,and getting a tailor to sew your clothes is totally out of the question unless you are really rich and perhaps a bit old-fashioned. But as soon as one detail after another started to fall into place, I felt more and more at ease. My Varanasi life was finding its shape.
I can firmly say that my Hindispeaking ability has grown radically better compared to how it was when I first arrived in India. I believe that learning the language is the best way of opening a door into the culture and customs of the place you are living in or visiting. There are certain aspects and nuances that are hard to grasp in a language unless you are actually in the place where it is spoken. At the same time, listening to what people are saying around you and reading their newspapers gives you a totally different idea about a society than if you were to only experience it through heavily accented English (which, in my case, is neither my mother tongue nor theirs).
Going by my own experience, speaking Hindi with Benarasi people allowed me to gain a certain sort of respect and have different kinds of conversations than if I were just a tourist that would take a train out the next day. Once my Hindi got better, I did not get ripped off as much as before, and towards the end of my stay I never had to haggle with the local vegetable sellers. But becoming more fluent in Hindi also meant that I was able to have longer conversations with the people I met, and more often than not, I would be left with a lot to think about. By the final week of my three-month-long Hindi course I was not only able to settle a decent price with a rickshaw puller, but also ask him whether he had eaten anything that day. And after hearing that he hadn’t, I would give him a couple of ten rupee notes more and tell him to go and have some food.
With knowing more about another culture and speaking its language comes certain responsibilities — you become a part of that society in a way. Understanding more also gives you an opportunity to give something back. I think a lot of tourists that visit Varanasi go there to have their share of whatever Varanasi has to offer them, to ‘get’ something from the spiritual ambience. Then they go back home and tell their friends and family how utterly bizarre and exotic the place seemed, and how they sat and drank chai in these tiny tea stalls in the narrow, busy gullies, or stood and watched the cremation fires on Manikarnika ghat. What finally made me adjust and feel at home in
Varanasi was not concentrating on all the things I found strange and exotic about the city, but rather, doing things like riding my rented bicycle in the chaotic traffic or talking to the man that fixes people’s sandals. Speaking Hindi was mydoorway into this religiously and historically important city in India.
Publisert i india
Merket med artikkel, couchsurfing, Kolkata, språknerding, The Bengal Post, Varanasi
En sikh har tatt seg et hellig bad i det store bassenget som ommgir det gyldne tempelet. Alt er bygget ved hjelp av donasjoner, og gullet veggene er belagt med er skinnende ekte..
Originalen av sikhenes hellige bok, Guru granth sahib, oppbevares i den forgylte bygningen, og når sikhene entrer en av de fire inngangene er det første de gjør å bøye seg i dyp respekt i retning der boka ligger. Alle må være barføtte og dekke håret.
Tempelet er akkurat så fredelig, vakkert og reint som det ser ut som. Det er det eneste offentlige stedet jeg har vært på i India der det ikke har enten a) lukta vondt, b) vært forsøpla, c) vært bråkete og slitsomt å oppholde seg.
Hele tempelet drives av frivillige, blant annet et digert kjøkken der det lages tradisjonell indisk mat som metter rundt 70.000 munner hver eneste dag. Her sitter det en og samler opp chapattis som kommer rykende ferske ut av chapattimaskinen.
Først må deigen eltes skikkelig, her har noen ivrige smågutter meldt seg til tjeneste.
Lurer på hvor mange tusen liter dal (linsesuppe) som lages der hver dag.
For å holde tradisjonene i hevd lages fortsatt noen chapattis for hånd.
Alle setter seg på pene rekker med hver sin tallerken og vannbolle, og venter på servering.
Maten kommer. Man tar imot det man vil ha, og holder hendene i en “kopp” for å ta imot chapattiene.
Maten man får er enkel, sunn indisk mat: chapatti, dal, grønnsakscurry og en liten dæsj søt risdessert. Det er servering 24 timer i døgnet, helt gratis.
Når man er ferdig med å spise leveres tallerken og vannbolle til oppvask.
Hver dag vaskes hele tempelet midt på dagen, og hundrevis er med og hjelper til. Tempelet vaskes også kl. 3 om natta med melk (!).
En annen måte å hjelpe til på, å gjøre kar seva, er å rengjøre vannboller med aske. Jeg fikk også prøve, og satte meg ned med de punjabisnakkende damene.
En tradisjonelt kledt sikh – med dolk, lang kjortel og turban – en ettermiddag i tempelet. I det fjerne kan køen for å komme inn i det gyldne templet for å se Guru granth sahib skimtes.
Publisert i frøken D40 og undertegnede, india, på reise
Merket med Amritsar, frivillighet, India, sikhisme, tempel
De siste dagene har jeg gått inn i en ny modus. 2. desember nærmer seg time for time – den dagen vi får kursbevis, taler, lunsj og seremoni. 3. desember nærmer seg også – den dagen jeg setter meg på nattoget til Kolkata i Vest-Bengal, ut av Varanasi etter 3 måneder her. Har mye blandede følelser om dagen, og jeg har tenkt at det blir litt rart å skulle fortelle masse om det nå, ettersom jeg ikke har skrevet noe særlig om hvordan jeg har hatt det i starten og midten, men jeg tror allikevel at mange kan kjenne seg igjen i “begynnerfasen” med kultursjokk, mange nye inntrykk og en følelse av å ikke ha oversikt over tilværelsen. Etterhvert kommer man gjerne over en kneik, og klarer å stable på beina en slags hverdag. De siste par ukene har jeg hatt perioder med ekstrem matleihet, med nostalgifølelse, med gleder-meg-til-jul-og-Norge-følelser, og til tider har jeg tenkt “tenk om jeg bare kunne være her noen måneder til og bli enda flinkere i hindi..”, men nå nærmer det seg ubønnhørlig slutten.
Det er en god del ting jeg ikke kommer til å savne med denne byen, men ofte nok tar jeg meg selv i å tenke at, “åh, når jeg kommer hjem så kan jeg ikke ..”, hvorav noen av tingene er som følger.
Kjøpe dagferskt frukt og grønt fra en fyr med varene pent og pyntelig ordnet på en tretralle. I steden for å gå inn på Rema med tanke på å komme ut igjen med noen bananer og epler, men for så å ende opp med sjokolade, nøtter, tyggis og whatnot i tillegg, er det bare å tusle bort til en av sikkert fem-seks traller, si hva du skal ha og hvor mange kilo/gram, få det veid i en gammeldags skålvekt og putte det i veska. Kommer spesielt til å savne å kjøpe guava, ingenting slår en moden og saftig guava når det er litt for lenge til lunsj..
Sitte på kjøkkenet, det varmeste rommet i huset, og se på at Malti (min vertsmor) står og lager chapatti til frokost eller kvelds. Hun ruller deigen av hvetemel og vann til passe store kuler, kjevler en ut på en trefjøl på 10-15 sekunder så den blir tynn som litt tykt papir, putter den på tavaen (litt konkav jernpanne), snur den etter en liten stund, og tar vekk tavaen mens hun skrur opp gassen og putter chapattien rett på flammen så den eser opp som en ballong, og klapper den sammen før hun legger den på stabelen.
Her er Mina didi (didi = storesøster), en slektning av Malti, som lagde chapatti til frokost da vi var på besøk i Maltis hjemlandsby.
Sykle rundt i steden for å ta rickshaw. Jeg leide meg en skrøpelig herresykkel for to uker siden, og etterhvert som jeg har blitt vant til å bruke sykkelklokka flittig og smette meg fram i det relativt kaotiske trafikkbildet har jeg faktisk begynt å like det. Man lever litt farlig som syklist i indisk trafikk, men man har også lettere for å komme seg fram enn en bil, enda så mye bilføreren kan stå på hornet og få folk til å skvette til side. Noen ganger er gatene rett og slett for smale, og da er en sykkel ikke så dumt. Men det er viktig å ha god fjæring i setet, noe jeg heldigvis har, for det er langt mellom de gode veiene her i byen..
Syklister rett ved der jeg bor (inn veien til høyre).
Å sy klær hos en skredder. Det er billig, tar fra noen timer til en dag eller to å få ferdig, og man kan leike klesdesigner. Språk er selvfølgelig ofte en utfordring – det å få skredderen til å forstå hvordan du vil ha det er jo ikke alltid en enkel sak. Men indiske skreddere er generelt utrolig dyktige og jobber raskt, og det koster sjelden mer enn 10-20 kroner å få sydd noe som er relativt enkelt. Stoff kjøper man selv i forkant, og det kan være så billig som 15-30 kroner meteren.
Å høre folk som øver på sitar eller sang om kvelden. Når hele resten av familien har lagt seg og klokka tikker mot midnatt, og når myggnettingen omslutter meg i mørket, kan jeg ofte høre sang eller musikk i det fjerne. Noen ganger er det en indisk dame som synger med tynn, klar stemme – andre ganger en som sitter og øver skalaer på en sitar.
Den sjarmerende og hardnakkede konservativismen. Banarasi log, “varanasiske mennesker”, er ofte veldig glad i å ha det sånn som det “alltid” har vært, noe som preger hele byen og ligger som en slags egen atmosfære i de trange galliene. Her står hindutradisjoner og -ritualer sterkt, og sadhuene, de hellige mennene/hindumunkene som har trådt ut av det gjengse samfunnet og som kun lever på almisser, luft og kjærlighet, er like vanlige å se som kuer vandrende i gatene. Folk står opp grytidlig med sola, ofte for å ta seg et hellig Ganges-bad, og legger seg tidlig. I mellom der er det ofte ikke så voldsomt mye på plakaten utenom daglige gjøremål, eventuell jobb, mat og en god hvil midt på dagen. Denne typiske “varanasiske” atmosfæren er ganske vanskelig å beskrive med ord, men tar du deg en tur hit og blir en liten stund tror jeg du vil forstå hva jeg mener.
En sadhu.
Publisert i frøken D40 og undertegnede, hverdagen, indiahøst, nostalgering
Merket med oppsummering, Varanasi
