Dudh chai.

Jeg greier å skli inn i India på mange måter. Jeg tar ofte på meg bindi (klistremerke mellom øyenbrynene, ofte rund) som en del av antrekket, jeg går med kurta (lang, løs topp), jeg har null problemer med sitte-på-huk-toaletter, jeg spiser ris, chapati og grønnsaker med hånda – og snakker hindi, så klart. Men det er én ting jeg ikke greier helt å inkorporere i min indiske hverdag, og det er den evinnelige teen. De som kjenner meg veit at jeg elsker te – jeg drikker flere kopper om dagen, og ønsker meg te til jul og bursdager. Forskjellen på meg og den jevne inder er at sistnevnte drikker teen sin med masse melk og kanskje med opptil en spiseskje eller to med sukker i én kopp, mens jeg bare drikker.. te. Med vann.

Ordet på hindi for te er chai, og det er antagelig derfra navnet på vår kjære chai latte, den dyre kaffebarversjonen med tykt melkeskum på toppen, kommer fra. På hindi sier man også “melkete” (latte betyr jo melk på italiensk) når man bestiller den typen te som jeg beskrev ovenfor – dudh chai, men i motsetning til på Stockfleths eller Kaffebrenneriet serveres indisk chai latte enten i små glass (så man nesten brenner seg på fingrene når man drikker den), små plastglass (som så kastes rett på bakken der man står etterpå) eller i små leirkopper. Det finnes en chaiwalla (temann) på hvert gatehjørne i hele India, og en kopp koster så lite at det nesten ikke er verdt å nevne en gang. Men her skilles veiene til meg og den jevne inder, og jeg ber isteden om å få nibbo chai, chinni ke bina (sitronte uten sukker) – som den rare, hvite utlendingen jeg tross alt er.

Johan er den definitive  chaientusiasten blant oss, og man kan stadig høre hans optimistiske spørsmål, “skal vi ta en chai?”.

En liten film.

Varanasi: her bor jeg, dette ser jeg.

Her bor jeg. I det gamle huset med smått snirklete eksteriør under et stort tre, like ved bredden av Ganges.

Snur jeg meg 180 grader er det dette jeg ser – en gate med den lokale, engelske privatskolen på venstre side, noen små butikker som selger te, drops og kjeks lengre framme, og så hovedveien.

Går jeg opp på taket via metallstigen får jeg utsikt både mot Ganges og byen hvis jeg snur meg rundt.

Her står jeg ved den tidligere omtalte skolen, der min vertssøster Rani går, og ser et ganske normalt skue i Varanasi. Kuene tusler fredelig rundt, og de veit både å flytte seg for rickshawer og andre kjøretøyer.

I motsetning til kuene på forrige bilde blir disse små kalvene tatt vare på i et av Varanasis flere “kufjøs”. (Mer om indiske hellige kuer en annen gang.)

Skal man kjøpe grønnsaker går man ikke på Kiwi eller Rema 1000, men ut på gata. Her står “sabziwallaene” (grønnsaksmennene) med sine trevogner og middelalderske vekter der grønnsakene legges i den ene skåla og lodd med ønsket vekt legges i den andre. Priseksempel: 1/2 kg gulrøtter – 20 rs (ca 2 kr).

Fattig eller ei, sykkel har man. Folk sykler som gale (bokstavelig talt – de runder hjørner og trår på, fri sikt eller ei) i Varanasi.

Noen dager ser hovedgata i Assi, der vi bor, slik ut. Alle skal helst komme seg fram samtidig – vikeplikt fra høyre eksisterer ikke her, og den som tuter høyest lager vei i vellinga.

Samme hovedvei, en annen dag.

Noen ganger våkner man opp – og så er det en festival rett utafor døra di. Her stod jeg praktisk talt på dørstokken da jeg tok bildet.

Denne mannen er antagelig på vei til bredden av Mor Ganges for å ta et hellig bad. Mange reiser den ofte lange veien til Varanasi kun for dette.

Ved bredden av Ganges i Varanasi er det en lang stripe med trapper som går ned i vannet. De kalles ghat på hindi. Dette er Assi ghat – den åttiende ghaten – en tidlig septembermorgen.

Morgenrutiner på en annen ghat. Noen bruker Ganges som badekar, andre bruker den som vaskemaskin, og som kilde til religiøs renselse.