Om å være skeptisk.

Nå hørte jeg nettopp at det gikk i døra, at noen gikk inn på badet, og en liten stund etterpå hørte jeg doen spyle ned, og en ny dørlyd. Det bor altså noen ved siden av meg. I naborommet. Dagen starta med at jeg sov litt lengre enn jeg burde, forsåvidt helt normalt, og så registrerte jeg plutselig at noen fomla med låsen i den indre ytre døra (altså den som man må låse opp etter at man har gått inn døra til gangen og før døra til rommet mitt) . Det var vaktmesteren. Vi hadde en samtale gjennom døra mi (jeg hadde jo ikke stått opp) om dusjen som jeg hadde bedt om fiksing til, og den skal fikses, kanskje i neste uke. Og så, mens jeg stressa for å bli ferdig med å spise og vaske opp og fikse fasaden før jeg skulle få ræva i gir og på jobb skjedde det igjen. Noen prøvde å låse opp den indre ytre døra, men som tidligere den morgenen var jo døra åpen, og inn kom det skramlende en hel familie på fire med IKEA-møbler og esker på slep. Det skulle vise seg at dette var dagen da jeg skulle få hilse på min nye nabo, og jeg sa hei, jeg heter Heidi. Han, for ja, det er en han, en gutt/mann, sa navnet sitt, og det er altså han, gutten, eller mannen, som skal dele bad med meg. Virker jeg en smule skeptisk? Åneinei, slapp av. For vi veit jo alle hvor velduftende og skinnende herretoaletter pleier å se ut? My point exactly. Om jeg forhåndsdømmer han fordi han ikke er hunkjønn? Pff.

H0415.

Utsikten min har fått gardiner siden sist.

Nøkkelen min har fått en elefantvenn, og fast plass på spiker’n ved døra.

Mamma og jeg har sydd gardiner, og store puter man kan lage en haug av og synke ned i.

Den foreløpig eneste veggpynten er bildet Stine malte til meg og gav meg i bursdagsgave.

Stolen har også flytta inn.

Av totalt fire møbler på rommet mitt er tre stykker kjøpt på loppis eller Fretex. Kommoden og bordet er i sekstitallsstil – akkurat som stolen, og akkurat som jeg ønska meg.

Her bor jeg. Tenkte bare jeg skulle si fra. (Og jeg har endelig funnet ut av internettproblemene mine. Hurra!)

Forresten så har jeg vaska min første klesvask i vaskeriet. Må bli litt venner med de maskinene der, tror jeg, og når hver vask koster 15 kroner må man samle opp endel før man vasker. Siden jeg har minimalt med møbler går det fint å sette tørkestativet ved vinduet, så det gjorde jeg, og nå skal jeg slutte og bable. Må spise. Og gå på jobb. Svisj.

Blåbærbarn.

Blå lykke.

Fortellingen “De tre rommene”.

God utsikt til andres privatliv? Check. Pappesker på gulvet? Check. Ekle skap og skitten komfyr? Check. Stygg taklampe? Check. Ny rammemadrass og gammel stol? Check. Positivt førsteinntrykk? Definitivt.

Men, la meg fortelle en historie: De tre rommene. Det var en gang ei jente som hadde problemer med å sovne fordi hun hadde flaksende sommerfugler i magen. Hun måtte allikevel opp kriminelt tidlig neste dag for å dra til Studentbyen og gjøre seg til leietaker. Det bar avsted, og da jenta og mora endelig nådde Studentbyen fikk jenta tre nøkler i handa. Dem skulle hun bruke på å låse opp tre forskjellige rom, og når hun hadde sett seg ut et av dem ville hun få 10 kvadratmeter og halve baderomsriket som lønn for strevet. Dette kunne jo ikke jenta takke nei til, og hun la i vei.  Inn i heisen og opp i svimlende høyder bar det. Jenta skulle se på et rom i 6. etasje, men der fant hun bare svinesti og oppvask, så hun bestemte seg for å prøve lykken på neste sted. De to siste nøklene i hånda hennes viste seg å være naborom, og hun vred hendene både lenge og vel før hun omsider bestemte seg for det rommet uten flekker på veggene. Jenta ble venner og vel forlikt med kundebehandlerinnen, og fikk dermed gjort seg til leietaker med 10 kvadrat og halve badet attåt. Om bæringa opp trappene til fjerde etasje kunne jeg også fortalt, men det var en annen historie.

Dialog om en lampeskjerm og en blødende tå.

Prins: Du, Heidi..

Heidi: Ja?

Prins: Jeg liker ikke denne her .. den .. dingsen.

Heidi: Lampeskjermen?

Prins: Ja. Den gjør at jeg dulter borti alt! Og nå kan jeg ikke vaske meg heller. Ta den av meg, vær så snill..

Heidi: Nei, det er på en måte litt av hensikten, det. Du vasker deg nemlig litt for ofte på forpotene. Derfor måtte jeg ta deg med til dyrlegen i dag.. Han gav deg masse sovemedisin sånn at du ikke skulle merke noe, og så opererte han tåa di.

Prins: Au. Det blør, jo..

Heidi: Ja, det skal visst blø litt i følge dyrlegen. Du skulle sett all den gugga han skviste ut av den lille kulen du hadde på tåa di.. Den var veldig betent. Ikke rart du halta!

Prins: Så.. Hele greia er min feil?

Heidi: Jeg har bare én ting å si til deg: slutt å sleike deg på forpotene. Du hadde jo et helvetes styr en gang for en stund siden også. Da prøvde vi å få deg til å gå med sokk, men den bare tok du av igjen.

Prins: Jeg visste ikke at det var så farlig å vaske potene sine. Men jeg får spesielt lyst til det hvis jeg har vondt. Denne gangen gjorde det kjempevondt..

Heidi: Ja. Trikset er å stå imot trangen til å sleike der det gjør vondt. Men jeg skjønner at det er vanskelig, så derfor må du nesten ha på denne dingsen inntil videre. Det er jo bare til ditt eget beste.

Prins: Ok, da.. Jeg var ganske furten på deg istad da du tredde den over hodet på meg. Jeg hater virkelig å gå med den.. Men må man, så må man. Uansett hvor komplett umulig det er å finne en behagelig liggestilling.

Heidi: Flink gutt. Det blir mamma og pappa som må sørge for å få i deg antibiotika og smertestillende hver dag. For til helga har jeg flytta..

Prins: Oi. Er det derfor alle eskene står i gangen.. Men du må love å komme hjem ofte. Jeg kommer til å glemme at du har sagt det til meg, og gå og se etter deg på rommet ditt. Takk for at du fulgte meg til dyrlegen og passa på meg da jeg fikk sprøyta med sovegreier i. Jeg syns det er så skummelt hos dyrlegen.

Heidi: Ja, jeg veit.. Jeg skal jo alltid passe på deg, vettu.

Jeg kommer til å savne han sånn når jeg flytter..

Jeg er kjempetøff.

Jeg får skikkelig sug i magen av å hoppe fra 2-meter’n. Klapp på skuldra og medalje, takk?

/Edit. Legg merke til at det ser ut som om det vokser en kvist ut av bakhuet mitt på det midterste bildet.

Om å grille på Sognsvann.

Vi skulle grille på Sognsvann. Det var fredag, jeg hadde akkurat kommet på besøk til Stine bestevenn og Nora, grillgrønnsaker var kjøpt, de to bakte potetene som befant seg i kjøleskapet var ferdiglagde (me hadde juksa litt..!), og vi tok med oss fleecepledd og traska opp fra Kringsjå.

Stine var grillmester.

Det var ganske folksomt der, men folk hadde begynt å rette blikket mot horisonten..

Allikevel tok vi det med ro.

Men, folk begynte til slutt å pakke sakene sine.

Stine fortsatte å grille aubergin og asparges, men holdt øye med himmelen..

Nora spiste med en bekymra rynke i panna.

Etterhvert så himmelen omtrent sånn ut.. Det lynte ustoppelig, og flere så seg nødt til å kaste inn håndkleet. Men ikke vi..

Selv om vi begynte å bli ganske bekymra.

Ok, da. Det var kanskje ikke en vanlig, hvit sky som tårna seg opp rett over hodene våre..

Åneei!

Var litt kaldt også.

Vi begynte kampen mot tordenskyen.

Hvorfor Nora dreiv med veska mi er jeg ikke sikker på, men jeg mista vannflaska mi i kaoset..

Stine tok ansvar for grillen. Nå begynte det å blåse opp for alvor!

Vi fikk bokstavelig talt bakoversveis.

Nora leiker i vinden, mens Stine er ansvarsfull og løper avgårde med engangsgrillen.

Så var det bare å stappe kameraet i veska, ta et pledd og løpe. Himmelen bare åpna seg, og det braka og sprakte rundt oss..

Og her kommer etternølerne inn på oppløpssida. Snart inne!

Fleecepleddene måtte vris opp. De funkervisst ganske bra som kriseparaply, men..

Så kunne vi sitte inne og være glad for at vi ikke måtte ut igjen den dagen.

Napoline så ganske uanfekta ut der hu lå i buret og chilla’n..

Og etter regnet kommer alltid sola.

Globaluke for fred.

I ei uke gikk vi alle rundt og ropte “jalla!” til hverandre, vi jobba i grupper så det gvein etter, prøvde å snakke giraffspråk til hverandre, vi drakk masse kaffe og te, vi jentene over 20 lærte bort det å hoppe strikk, brannbilen kom på besøk en tur og vi sleit som fy med å få til Internet. Alt dette under  temaet for Global Week 2009: “Ungdom og fred”.